And now the end is near...

Siste eksamen er unnagjort, rommet er vasket og sommeren er hjertelig velkommen. Nøkkelen er igjen på vei til sin rettmessige eier...SfS.

Hvordan oppsummerer man tre år i Volda? Ganske enkelt igrunn:

År 1: Fest og glede det første halvåret. Fortvilelse over manglende praksis i det andre. Bodde først sammen med en maniac... Ble en loner... hehe.
År 2: Flyttet sammen med tre andre maniacs. Dro til India og fikk vondt i magen. Etter jul kunne vi endelig få litt praksis. Norge Rundt og Sportlight var høydepunktene. Ble sammen med Tone i 25. januar! Hurra! Brakk ribbein og opererte to visdomstenner. Hurra!
År 3: Begynte med nok en praksis og deretter semesteroppgave med Marit! Den gikk fint. Etter jul var det klart for praksis i NRK. Det var stas! Så var det siste eksamen, romvask og å ønske sommeren hjertelig velkommen. PS! Bodde fortsatt sammen med de tre gærningene.

Veien videre: Jobbe i hele sommer og studere til høsten. Tysk ble faget! Mange er kanskje ikke overrasket over valget når man tenker på min navnebror og detektiv Horst Tappert.

Det har vært hyggelig å møte alle disse delvis ambisiøse og delvis uambisiøse folka her oppe... Takk, takk!

SfS venter på nøkkelen sin... GOD SOMMER!

Ja, vi elsker...fotball

St.Hansaften 1998. Arne Scheie må spørre Lars Tjærnås om det virkelig er straffespark hele TRE ganger. Det VAR straffespark, og Kjetil Rekdal scoret i Marseille. Dette er for meg, og mange med meg, det største fotballøyeblikket i mitt liv. Det slår til og med mitt første og eneste brassemål mot Geithus IL i 1993. Alle husker datoen. Det har vel aldri vært så stor fare for kollektiv brann her på berget. Bålene ble glemt, og til og med bestemødre som verken så eller hørte noenting deltok i en nasjonal gledesrus.

17. mai 2006. Norges befolkning kommer til å flagge som de alltid gjør. En ting er imidlertid annerledes. Nok en gang vil det bli spilt en fotballkamp som kan kjempe mot brassemålet i 1993 og straffemålet i 1998. Med ydmykhet i min munn vet jeg at de døvblinde bestemødrene kanskje ikke bryr seg like mye når Arsenal møter Barcelona på Stade de France, som da bålene brant for åtte år siden. Heller ikke den nasjonale gledesrusen vil nå nye høyder, men dette er kampen som definerer mitt liv som fotballsupporter. Flere år før jeg scoret mot Geithus IL var det Arsenal som betydde alt. Tony Adams, David O'Leary, Alan Smith, Steve Stone, Stefan Schwarz og John "Faxe" Jensen. Og etterhvert Ian Wright. Uten han ville jeg sikkert blitt en av medgangssupporterne som hoppet over til Man U på midten av 90-tallet (bank i bordet). Arsenal var tross alt en leverandør av dødskjedelige 1-0seire. Men på Norges nasjonaldag høster jeg fruktene.

Aldri har Arsenal vært i en Champions League-finale. Aldri har de vært i nærheten. Nå er de der. De skal møte verdens beste klubblag. Jeg kjenner at kroppen ikke bryr seg så mye om Arsenal vinner. Taper de, så gjør de det mot Ronaldinho, Eto'o og Puyol. Det er greit. Men jeg kjenner også at hvis kampen ender med seier, vil gledesrusen kunne sammenlignes med Rekdals lefse av ei straffe på Stade de Velodrome. Da kan flagg være flagg. Nok en merkedag vil bli husket resten av livet. Heldigvis er datoene enkle å holde orden på...

Kanskje Norge vinner VM på julaften i 2211?